Mange tanker på en solrik dag. Endelig kommer varmen tilbake og tiden tilbringes ute. Jeg og Sanna tok oss en tur ut i dag tidlig med sykkelen hennes, stoppet innom ei venninne på morgenkaffe. Sanna koser seg alltid når vi er der. Det er godt å besøke ei der jeg kan slippe alt og slappe av sammen med Sanna. Ungene hennes løp ut for å kose seg i finværet, er så deilig på denne tiden når ungene løper ut. Men nå ser jeg også frustrasjonen til Sanna. Det å være inkludert. Hun strekker seg etter og vil være med de andre barna ut. Det er ikke slik det skal være, og hun forstår det så godt, hun vil så gjerne være med, men kroppen følger ikke det sinnet vil. Det er så vondt å se på, og ikke kunne gjøre noe med det, men du har kommet så langt motorisk og blir bare sterkere 💪  Du blir så glad når du forstår vi skal ut, men også sint da du ikke får gjøre det de andre gjør.  Det viser bare at du vil og din stahet. Den vil du trenge fremover og akkurat med det vil du komme langt. Det er ikke lett og være mamman og pappan din, vi vil gjøre alt for deg men vi får ikke gjort det. Det er en stor frustrasjon å kjenne på og se deg kjempe for det du vil. Men en dag jenta mi så er vi der, veien er ikke lett men vi skal komme dit💖 snart våkner du fra ettermiddagslurer din, og da skal vi ut og kose oss igjen.  Nabogutten var her akkurat og lurte på om du ville være med ut å sykle. Barn er så lette der, bryr seg ikke om alder eller utfordringer de bare spør ❤️