Går lysere tider i møte, vi har en plan. Vi vet mer nå en det vi gjorde da du kom, så å leve i den uvissheten er ikke så uviss lenger. Vi har blitt kjent med deg og ser din personlighet og styrke.
 Gleden du bringer med deg hver dag. Men allikevel er følelsene der, skulle ønske de ble borte. Hverdagen er som den er, jeg er glad og lykkelig med vår fine familie, men kjenner en frustrasjon og sinne som ikke blir borte. Tiden jeg føler jeg mistet med deg allerede i svangerskapet med bekymringer, livredd for å miste deg hver dag, og late som alt var bra. Så kom du, du var så nydelig og liten! Husker jeg var så redd for å holde deg, redd for at du skulle gå i stykker.

 De første to ukene er tiden jeg husker best, det var da vi ikke bekymret oss så mye og trodde alt var bra med deg. Du testet jo bra på alt helt til MR skulle tas. Etter det klarte jeg ikke å slappe av lenger, alt ble forandret. Alle skulle informere om hva som kunne skje, sykepleiere som selv ikke trodde på beskjeden for du var så sterk og så så bra ut. Etter den dagen endret alt seg med å gå inn til deg, blikkene og bekymringene vi møtte. Det å sitte der og late som alt gikk fint og snakke åpent om det. Kjenner jeg er sint fordi jeg mistet min mammatid med deg, mistet min tid med å være lykkelig, kjenne duften av deg og vise deg frem.

Hadde du kommet en uke senere hadde vi ikke visst om
det. Da hadde de ikke tatt MR, og vi kunne nyte tiden med deg for du hadde fått samme oppfølging med fysioterapaut uansett. Savnet etter å kunne kjenne på en ren glede og kosestunder med deg som nyfødt gjør meg så frustrert. Hvorfor kunne vi ikke bare få den gleden mer en to uker! Istedenfor ble det å informere de nærmeste, sjokket måtte vi ta siden for vi måtte prøve å være en familie rundt Oda som gledet seg slik til deg. Kjenner jeg blir sint på meg selv for at jeg ikke klarte å senke skuldrene og nyte tiden med deg tross i alt som skjedde, istedfor skulle jeg fikse alt og det skulle gå bra med oss. Ville gjøre alt mest mulig normalt igjen. De to årene her har gått så fort, og jeg skjønner ikke hvor tiden har blitt av! Men det å se deg i dag og se den personen du har blitt gir meg så mye.

Når du kommer hjem fra barnehagen og legger hodet til kinnet mitt og lager koselyder, det øyeblikket løfter dagen min, når du sier mamma og ler. Latteren din er så herlig og det glimtet du har 💖 I 8 mnd måtte vi leve i uvisshet før du fikk en diagnose, den hadde jeg allerede forberedt meg på, men allikevel ble det en ny reaksjon.  Det ble mer informasjon om uvisshet og hva som kom til å skje med deg, men så ble du mye lungesyk, og hadde mye smerter som ingen kunne gi oss svar på. Når skulle vi få baby tiden med deg? Den ble bare borte. Først nå kjenner jeg en mer trygghet og glede. Nå ser vi hvem du er og alt du får til og kan planlegge etter det. Det er en ting jeg har bestemt meg for og det er at den gleden og styrken du viser hver dag den kan ingen ta fra meg og en dag vil nok sinnet og frustrasjonen slippe tak og byttes ut med alt det du gir oss nå. En hverdag uten deg og Oda er en hverdag jeg ikke klarer å se for meg. Dere to er mine engler og gir meg så mye hver eneste dag 💞