Tanker på en solskinnsdag

Det er så utrolig gøy å se at summen fortsatt går oppover Takk til alle dere der ute som hjelper oss med deling og bidrag sanna har vært på avlastning fra i går til i dag. Kusinen hennes er fast avlaster, og de trives så godt i hverandres selskap. Det er en god stund siden sist, men det er godt for både mamma og pappa å kunne få sove ut. Vi hentet Sanna igjen ved 13 tiden i dag, og dro til tante for å bake boller. Storesøster var sammen med ei venninne på aking, og kom senere😊 Etter at vi begynte denne innsamlingen, har det satt i gang mange tanker vi ikke har turt å tenke på rundt Sanna. De to siste årene har vært en stor utfordring; fra å gå til at vi skulle få et ekstra familiemedlem, og til at Oda skulle få en lillesøster, til at hele livet snur seg brått og en uviss fremtid. Alt man har gledet seg til når barn nummer to kommer, ikke minst søskenkjærlighet, en hun kan leke med og krangle med, men samtidig ha et bånd til blir brått snudd på hodet.

Oda fikk ikke lov til å komme inn på sykehuset og møte sanna på to mnd. Familien ble splittet, og vi måtte leve hver for oss. Kvalene som forelder at en av oss måtte dra hjem mens den andre måtte bli, er en tid vi aldri vil glemme. Men når gladnyheten kommer, og vi kunne få reise hjem startet livet vi hadde ventet på. Men dessverre varte det ikke lenge. Bare på noen uker blir Sanna dårligere, og mange sykehus opphold fortsetter. Samtidig går du med bekymringen om det er slik livet vårt skal bli, og ikke minst hva har vi i vente.

Vi fikk beskjed om at hun er i risikosonen for å utvikle diagnosen CP etter hjerneblødningen. Vi setter bare mer og mer pris på de små tingene som skjer i hverdagen. Jeg husker spesielt en hendelse da jeg hentet Oda mens hun gikk i barnehagen. Hun løp bort til husken, og ropte at jeg måtte se på henne. Dette gjorde hun hver gang jeg hentet henne, og jeg sa alltid "så flink, men kom nå så vi kommer oss hjem". Denne dagen ble jeg stående å se på henne, og hun smilte fra øre til øre på husken. Det øyeblikket ville jeg bare nyte for tanken slo meg at dette får jeg kanskje ikke oppleve med Sanna. Da kom virkeligheten over meg. Jeg får kanskje ikke se ungen vår huske, gå, eller utforske det alle andre på hennes alder får gjøre.
Den tanken slo meg igjen i dag når det var strålende vær ute. Oda ble med ei venninne for å ake. Sanna er ikke frisk nok enda til å bli med ut etter siste sykehusopphold for to uker siden. Sanna elsker å kunne bli med ut, og det gjør vondt i mammahjertet å måtte holde henne inne. Hun har enda ikke fått kjent på snøen, eller sittet på akebrettet.
Men nå kan det endre seg. Bare det at vi nå kanskje kan få operasjonen til Sanna tidligere enn planlagt, takket være alle dere der ute som har delt og bidratt, så kan sanna få muligheten til å kunne gå selvstendig uten hjelpemidler. Hun vil kunne få være ute om vinteren uten å bli stiv, og få økende spasmer. Men sist og ikke minst vil vi kunne få være en hel familie og finne på ting uten å måtte dele oss.