Tanker 

Tankene kommer som regel på kvelden eller på morgenkvisten da det er ro i huset.

Det har vært en stor prøvelse for oss alle og nettverket rundt oss.
Livet vi kjente til, som brått ble borte. Vi hadde akkurat kjøpt oss hus i et nabolag som vi trivdes godt i, økonomien bekymret vi oss ikke over og alt lå til rette for at vi skulle få en lillesøster eller en lillebror til Oda😊

Vi hadde en stor prat om det da vi snakket om en til, vi tenkte egentlig at Oda skulle være enebarn men etter 3 uker i frankrike forsto vi at det ikke var så gøy for Oda å være alene.

Vi ville gi det et halvt år pga aldersforskjellen, men det tok ikke mange ukene før Sanna var på vei😊

Men det tok heller ikke mange ukene før alt ble endret, svangerskapet ble komplisert og jeg måtte være sengeliggende gjennom svangerskapet.

Morten måtte være hjemme fra jobb, da jeg ikke kunne løfte noe og helst ikke røre meg i det hele tatt.

Sanna kom i 7 mnd og fødselen ble komplisert og alarmen ble utløst.

Morten fikk se Sanna raskt etter en del timer, da jeg ble stabil trillet de meg inn i sengen så jeg kunne se henne.

Kan ikke si jeg så noe der hun lå inne i kuvøsen med slanger,men hun levde, det var det viktigste!

Da de fikk kjørt meg inn på mitt rom, kom Morten litt etter, da han måtte hjem for å pakke , var rart å ikke skulle tilbringe tiden vår med datteren vår.
Fikk ikke ta på henne eller kjenne henne inntil meg, bare se gjennom kuvøsen.

Bare det at vi hadde rom på barsel mens Sanna lå inne på en annen avd, ligge på rommet og se andre foreldre holde barna sine, hvor lykkelige de var mens vi satt der og ikke visste noe om hva som ville skje.

Fra da av levde vi adskilt. Oda kunne ikke komme inn pga smittefare. Vi hadde jo familie og venner som stilte opp for Oda, men man vil være der selv for hun trengte oss også.
Vi måtte fordele oss og prøve å leve normalt under omstendighetene.


Morten og Oda reiste på bilferie til Sveits da Morten har familie der, bilturer har alltid vært deres greie 😊

Bare noen dager etter Morten dro, kom det en sykepleier bort til meg og sa at legen ønsket å prate med oss begge, men siden Morten var borte tok jeg samtalen alene.

De timene jeg ventet på legen var utrolig lange, husker rommet så godt og legen.
Men i samtalen brant det seg fast "hjernblødning" og "fare for CP", da ble jeg kvelt og måtte ut.

Glassgaten på Ahus har aldri vært så lang før og jeg måtte løpe inn på et toalett, det var første gangen jeg knakk sammen og ringte min søster.

Lille jenta vår kan få CP! Søsteren min fikk roet meg ned og jeg dro hjem noen timer for å tenke.

Hvordan ville livet bli nå, hva har vi gjort?
Vi ville takle dette sammen uansett, hun er jenta vår og vi vil alltid være der for å beskytte henne, men vi kan ikke beskytte henne fra dette.

Vi får ikke gjort noe! Vi skulle klare dette,  men da kom alle spørsmålene; hva med Sanna?
Vil hun ha det bra? Hvordan blir barndommen og ungdomstiden?

Samfunnet vi lever i nå er allerede så dømmende, takler hun de kampene hun må stå i, der vi bare kan veilede henne men hun selv må stå i dem?

Men det er jo det foreldre skal, vi kan ikke alltid skjerme barna våre men vi kan være der for dem og vi kan veilede dem.

Det er noe jeg visste vi skulle klare!

Men hva med Oda oppi alt dette?
Lille jenta vår som gledet seg til en lillesøster, men Oda er den mest omtenksomme jenta jeg kjenner, hun er så full av omsorg og passer på alle rundt seg.

Bare vi er flinke til å se begge så ville dette gå bra uansett vei.
Vi fikk endelig komme hjem etter 2 mnd, vi var så lykkelige selvom det lå en bekymring og hvilte.

Tok ikke lange stunden før Sanna ble dårlig og de fant ikke ut hva det var. Hun lå i spenn og skrek hele tiden, sluttet å spise og måtte sondes, men ble bare værre og det ble mange sykehusinnleggelser.

Vi gikk på skift for å bære henne, det var det eneste som kunne hjelpe litt. Sykehuset fikk ikke gjort så mye annet enn å utrede så var bare å holde ut.

Jeg ville selv bare rømme et sted og grine, men du kan ikke, du må bare holde ut og være sterk.
Det var Sanna som gikk igjennom dette, vi måtte bare stille opp og være der for henne. Det er det foreldre gjør.

Familien rundt oss fikk ikke gjort så mye for oss når det kom til Sanna, da det var så mye med henne, men for Oda gjorde de mye. Da vi ikke fikk vært der alltid for henne pga Sanna sine innleggelser, steppet de inn så hun ikke skulle bli så påvirket av alt som skjedde rundt henne.

Og at vi har et godt nabolag der oda leker godt med de andre barna i nabolaget.

Da Sanna var 8 mnd fikk vi vite at hun fikk diagnosen CP, på vei ut fra sykehuset husker jeg det første vi sa "dette klarer vi".

Og det gjorde vi, med et fantastisk team i Lørenskog med en fysio som skal ha stor ære for at Sanna har kommet så langt. Hun har stilt opp og hatt mange gode prater der hun ofte har minnet oss på at vi er bare mennesker, vi skal få lov til å kjenne på de vonde følelsene rundt alt det som har skjedd.

Det er noe vi hadde glemt, oss! Vi hadde låst oss fast i at vi skal klare dette, vi kan klare alt,  være sterke og stille opp for barna og fortsette så godt vi kan å leve normalt.

Men hva med oss, vi hadde glemt oss. Vi var flinke til å sette av en stund sammen, da det var rolig i huset men vi snakket ikke om hva vi sto i.

Vi fikk da veiledning hver for oss for å kunne snakke ut om alt vi sto i, der vi kunne lufte tanker vi ikke turte å si høyt for vi skal jo være sterke.

At vår kjære fysio gjorde dette tiltaket for oss hjalp oss mye, hvordan vi skulle kommunisere sammen og hvordan vi skulle fortelle Oda om Sanna sin diagnose.

Morten er rolig og tålmodig og tar en dag om gangen,  mens jeg er planlegger og tenker på det værste som kan skje så jeg er forbredt på det som kan skje. Sier seg selv at det kræsjer!

Men vi har klart det, kommer så klart noen gloser i blandt når jeg er sliten på kvelden og tankene begynner, men han kjenner meg og lar meg få ta de glosene.

Når vi har klart de to årene her, ja da kan vi klare det meste for det er nå forholdet og familien har fått seg en prøve.

Men det er det som gir meg en trygghet, Morten er klippen min oppi dette, han er en fantastisk pappa for begge jentene.

Og Oda er jeg så stolt av, hun har hatt sine spørsmål rundt Sanna.
Hvorfor hun ikke er som andre lillesøstre, hvorfor hun ikke krabber eller snakker når andre på hennes alder gjør det.

Da Oda fikk sin forkaring på at Sanna sannsynligvis ikke kom til å gå uten hjelpemidler eller rullestol var svaret hennes enkelt;
"Jeg kan trille henne jeg så kan hun bli med meg å leke ute"💓

Barn er lette slik, de har en god løsning på det meste!
Og Sanna ser så opp til Oda, smiler og ler når hun kommer hjem og hermer etter henne.

Fremgangen Sanna har hatt til nå, takket være intensiv hablitering og støtte rundt oss, er helt utrolig.
At ei så lita jenta kan være så sta og sterk.

Og nå ser fremtiden hennes helt annerledes ut, takket være alle der ute og SDR .
Vi vil alltid være takknemlige , det finnes ikke ord for det vi føler . Så takk💖